Hopp til innholdet

Eksist! møter Thomas Hylland Eriksen!

  • av

Møtenotat: Mandag 18.oktober 2021

Det følgende er en skildring av tankene vi tok med oss fra et møte med Thomas Hylland Eriksen

Bilde fra UIO sine nettsider. https://www.sv.uio.no/sai/personer/vit/geirthe/thomas-hylland-eriksen-pressebilde.jpg?vrtx=view-as-webpage

Eksist! møtte mandag 18 oktober med professor i sosialantropologi, forsker og skribent Thomas Hylland Eriksen. Vi hadde tidligere lest «Øyeblikkets tyranni», en refleksjon over informasjonssamfunnet skrevet i 2001. Det er en underdrivelse av dimensjoner å si at problematikken fremdeles er svært aktuell.

Fra sin samfunnsvitenskapelige bakgrunn beskrev Eriksen hvordan dagens teknologi muliggjør mange flere tynne sosiale bånd, men at antallet tykkere bånd ikke øker. Og er det ikke disse tykke båndene som betyr noe når det virkelig gjelder? (For eksempel når man skal hentes ned fra en snødekket fjelltopp). Og så er det et spørsmål om hva som er verdifullt her i livet. Er det ikke en verdi i å gjøre noe selv, i den ordentlige verden? Er det ikke her vi finner Norges stolte nasjonalskatt, den sagnomsuste hyttedrømmen? Eller for å nevne et spørsmål som gjorde spesielt inntrykk på undertegnede: Har vi noen minner fra den digitale verden? Her kan man reflektere over egne opplevelser etter to år på Zoom …

Men er dette så farlig da? Alt, helst med måte, på den aristoteliske middelvei? Eriksen påpeker at I likhet med misbruk av de fleste substanser, er det parareller man kan trekke over til de sosiale mediene. Imens noen kan riste digitale klør av seg, fanges andre i en nedadgående spiral av avhengighet.

Videre, som Eriksen presist fremlegger; et grunnleggende problem med dagens samfunn virker å være knapphet på selve knappheten. Oppmerksomheten dras i alle mulige retninger, og tiden fragmenteres. Hva vil det si for hjernen, når den stadig trenes i å hoppe fra tue til tue? Dette kan tydeligvis (her ble vi henvist til : Is google making us stupid?, Carr) føre til at synapsene endres, og gjør det vanskeligere å holde på konsentrasjonen over tid. Det å sette seg ned å lese Dostojevskij er vanskelig når en er vant til det femogtredvesekunders-formatet som egner seg på mobildimensjonerte nettsider (som dette dokumentet muligens synder grovt mot). Heldigvis, er det lys i den beryktede tunellen, eller iallfall i enden av den. Hjernen er plastisk, og Brødrene Karamasov bare en liten atferdsendring unna.

Her kom for øvrig Eriksen med en interessant betraktning. I Singapore ser man på smarttelefonen som en forlengelse av kroppen, i tråd med systembasert tenkning. Dermed tenker man at man blir smartere, for med en smarttelefon kan man sjekker værmeldingen og hvem som egentlig vant nobelprisen i litteratur. I vesten trekker vi dermed et skarpt skille ved huden, og det at du ikke lenger husker de norske vinnerne på rams sees på som et nederlag, et bevis på at vi blir dummere. ( Til neste gang du spiller Trivial Pursuit, så var det Sigrid Undset i 1928 du hadde glemt). Men, uansett hvordan man vrir og vender på det, virker det som sosiale medier legger bedre til rette for bredde enn dybde.

Dagens teknologiske revolusjon har også en pussig analogi til den industrielle revolusjonen. Fra  få, dyre håndlagde produkter, gikk vi over til masseproduksjon av standardiserte varer. Dette gjorde varene billigere og mer tilgjengelige. Slik fikk omtrent alle råd til varer som sko og komfyr. Et stort og viktig framskritt altså. Dette har positive sider man absolutt skal hegne om, spesielt som privilegerte, norske studenter. Likevel, konsekvensene står i opposisjon mot bærekraften til planeten vår. Etter over hundre år med industriell revolusjon sitter vi igjen med et miljøproblem av dimensjoner. Er dette et frampek på hvor oppmerksomheten vår er på vei? Eriksen spør: trenger vi kanskje en miljøpolitikk for hjernen?

Vi skulle selvfølgelig gjerne forblitt i sfæren til artige, teoretiske betraktninger, og finurlige metaforer, men til slutt kom vi inn på mer praktiske (upopulære? )løsninger. Men som røykeloven har vist oss, er det håp. Nettopp liknende røykeloven, foreslår Eriksen å innføre mobilfrie soner for eksempel på tog, fly eller auditorier. Dette ville gi oss frihet fra å konstant være tilgjengelige for avbrytelser.  Kanskje kunne det sette i gang noen refleksjoner om det evinnelige kravet på tilgjengelighet?

For i siste instans, hva er verdien av at alt skal være så effektivt? Hvor blir det av all denne tiden vi sparer? Eriksen påpeker at hastighet er avhengighetsskapende. Har du først fått smaken på det, er det bare en mulighet: fortere. Her er utbyggingen av 5G nettet er et paradigmisk eksempel. Det er vanskelig å ane en annen grunn til utbyggingen enn økt hastighet.

Likevel tar vi med oss fremtidstro fra møte. Teknologi er et mangfold av muligheter, det gjelder bare å vite hvilke man (ikke) vil utnytte. Mer om Eriksen’s syn på en verden av teknologi kan leses om i «Appenes planet», og også i «Øyeblikkets tyranni» som vi synes var sjarmerende fortidig, men fortsatt på kornet der det gjaldt.

-Line


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.