Møtenotat : Tirsdag 19 oktober 2021
Det følgende er en skildring av tanker og ideer vi fikk med oss fra filosofen Sebastian Watzl
Sebastian Watzl er filosof ved universitetet i Oslo, og for tiden engasjert i to prosjekter, GOODATENTION og Salient solutions. Der jobber han med både normative spørsmål om hva som er god oppmerksomhet, i tillegg til å se spørsmålet om oppmerksomhet i en større kontekst.
Vi ble fanget av Watzl poeng om oppmerksomhet som slik vi ser verden, men også oss selv. Slik ligger den til grunn for både kunnskap, men også selvbevisst og identitet. Det gjør oppmerksomheten svært personlig. I det norske samfunn er det en konsensus om at det er visse ting man ikke selger, hellige i ordets uriktige forstand, fordi det er for nært eller sårbart. Men hva med oppmerksomheten? Har den samme krav på beskyttelse?
Faktum er at vi lever i en verden hvor oppmerksomheten er under ett konstant press. Her bruker Watzl en analogi til sykkeltyver. Om noen stjeler din sykkel i Oslo ber du ikke bare vedkommende om å skaffe seg en bedre lås. Man lurer også på hvorfor ikke politiet gjør jobben sin og arresterer disse sykkeltyvene. Dette scenarioet fører til ett artig bilde. Man kan med noe fantasi se for seg femten rivaliserende sykkeltyverikarteller som alle er ute etter din sykkel, og har deg under overvåkning fire og tyve timer i døgnet. Du og din sykkel er sjanseløs. Hvorfor er vår oppmerksomhet da bare vårt ansvar og passe på?
Watzl kommenterer også ett annet faktum. Veiene du benytter deg av for å komme til informasjon om alt fra universitetets arrangementer til bursdagsfester er eid av facebook. Der fysiske veier er statlig eid, riktig nok med reklame på anviste plasser, leder de deg iallfall fra A til B. På internett er det annerledes. Facebook eier strukturen, og har du først satt din fot på den algoritme-asfalterte motorveien, er det ikke lenger sikker at du kommer dit du vil. Eller ikke engang at du lenger vil dit du vil. Å ta i bruk ett verktøy kan skape en feedbackloop, der både din bruk, og intensjonen bak din bruk gjensidig påvirkes av hverandre. Slik er det vanskelig å ta bruk digitale medier uten selv å bli påvirket. Som Watzl påpeker; om du spiller monopol må du følge spillereglene, eller så spiller du ikke monopol. Om du bruker de digitale mediene gjør du det på deres premisser.
Og har virkeligheten en plass på digitale medier? Watzl kommer med eksempelet dating-apper. Hva skjer om det ble den eneste måten å møte mennesker på? Om kjemi, gnist og inspirasjon blir redusert til datastatistikkk på en mobilskjerm? Plutselig lar man private aktører definere attråverdighet, eller kompatibilitet. Eller hva med instagram, når livets lykkelige øyeblikk skal passe i et bildegrid? Hva skjer når man bruker stadig mer tid på å definere en profilside som skal representerer din identitet i en skapt struktur? Om det er ett av mange speil er problemet ikke nevneverdig, men hva med når speilene henges opp over alt? Det er ikke vanskelig å se for seg at en verden av speil er inngripende, og reduserende av mennesket til det ytre. Til slutt blir det eneste valget valget om å lukke øynene.
Til tross for dette dystre bakteppe peker Watzl på at man må være forsiktig på sin teknologiskeptiske hest. De var tross alt også ganske skeptiske til romanen i sin tid. Spørsmålet om hva vi bør være oppmerksomme på, er mer aktuelt enn noensinne, og vi følger spent med på hva Watzl & co kommer frem til gjennom sine prosjekter. Mer informasjon om dem kan du finner her( GOODATENTION , Salient solutions)
For det interesserte er det også en artikkel om prosjektene her, og Watzl‘s andre bevissthetsbetraktninger er nedskrevet i hans bok: Structuring Mind: The Nature of Attention and how it Shapes Consciousness
-Line