Erik Haugseth har skrevet en boken Digitalt Diktatur, med et forord skrevet av Line.
Boken tar for seg humanistiske temaer som frihet, og meningen med livet i en stadig mer automatisert og digital hverdag. Hvem skal bestemme hvordan fremtiden skal se ut? Og hvilken plass har humanistiske spørsmål i en naturvitenskapelig tid?
Mer informasjon om boken er å finne her: https://elefantus.no/produkt/digitalt-diktatur/
Forord
Jeg hørte nylig en podkast med en ikke ukjent norsk tv-personlighet. Han spøkte med muligheten for å komprimere livet ned til kun høydepunktene – som han anslo å være rundt et halvt år. Han så for seg et bedre alternativ; muligheten for å ha et helt liv med kun slike høydepunkter. Tanken slo meg som uendelig trist. Kanskje det var den implisitte forståelsen at han antok at det var kun et halvt år av hans ganske lange liv som egentlig var verdt å leve.
Muligens er det symptomatisk for vår samtid – hvordan vi ønsker oss mer action og stimuli. Samtidig er høy-stimulerende distraksjon en gigantisk industri. Tilbyderne konkurrerer om å få spise opp sekunder og timer av ditt liv. Det er det som drar hjulene i oppmerksomhetsøkonomien rundt. Og mot kontroll over noe av din oppmerksomhet kan teknologien befri deg fra ansvaret om å eie din egen tid. Vi kan bytte bort kjedsomhet mot nok en video eller post. Det gjør at voldsomme markedskrefter har incentiver til å stadig dra deg inn på skjermen igjen, gjøre deg avhengig, og i samme slengen få det virkelige livet til å se litt mer grått og kjedelig ut. Men er det greit at slike valg blir tatt i strukturer som kun er laget for å maksimere profitt?
Er det ikke egentlig til å bli rasende av? At kloke hoder sitter i dyre kontorlokaler og spekulerer i hvordan barn, ungdom og voksne skal bli mest mulig avhengig av det som egentlig er et ganske verdiløst produkt? Av en tjeneste som ikke engang ser på brukerne som de ekte forbrukerne, men snarere oppmerksomhetsprodusenter som de kan selge til annonsører.
Og dette påvirker oss. Vi merker det som en mer distrahert hverdag. Det er kanskje derfor en form for merkelige tids-imperialisme brer om seg. Den kommer til utrykk som ønske om å få mer ut av all tilgjengelig tid; effektivisering av arbeidsoppgaver, transportetapper og gjøremål. Slik står vi under et intenst krysspress, vi er mer distraherte, og må derfor gjøre alt annet fortere. Problemet er at når vi presser på for å effektivisere på den ene siden, og teknologien presser på oppmerksomheten vår fra den andre siden, da forsvinner rommet imellom.
Dette rommet virker for meg viktig. Men det er litt vanskelig å forstå uten å ta inn over seg dype humanistiske spørsmål som ser forbi effektivitet og bekvemmelighet. Slik er dette en bok om noe viktigere enn tap av konsentrasjonsevne eller tidstyver: Den handler i bunn og grunn om rommet til å la humla suse en varm juni ettermiddag. Til å gå, lett og fri og kjøpe vårens første is en dag i april. Eller til å ha en samtale med en som var mer interessant enn du trodde. Og kanskje viktigst, til å oppleve seg selv som den primære drivkraften i sitt liv. For det er noe som skjer med oss, når vi stadig blir tauet tilbake inn på skjermen. Det krever tid og oppmerksomhet, men også mer: kanskje det legger krav på en selvforståelse og en mer fragmentert måte å være mennesket på vi egentlig ikke hadde lyst til å godta.
Det er her jeg mener vi trenger mer diskusjon, oppildnet debatt og interesse. Ved barrikadene til våre liv, våre mål og vår mening. Denne boka er et viktig innspill i denne debatten. Haugseth setter moderniteten og vår digitale avhengighet inn i en humanistisk og politisk sammenheng. Hva gjør teknologien med oss som enkeltindiver, med vår frihet og vår fornuft? Og hva blir konsekvensene på samfunnsnivå, for vårt demokrati? Dette er sentrale spørsmål som drøftes grundig. Haugseths posisjon som teknolog, men med humanistiske tilbøyeligheter tilfører denne diskusjonen nye og interessante vinklinger.
For slik jeg ser det har slaget om vår oppmerksomhet stått uten at noen egentlig fikk det med seg. Teknologien har feid over oss, og vi våknet opp, som etter vinterens første snøfall, og tilpasset oss den nye virkeligheten. Men teknologi er ingen naturkraft. Teknologi kan påvirkes av valg vi kan, og burde ta.
Haugseths bok gir en ramme for å tenke over hva det egentlig er vi ønsker at livet og samfunnet vårt skal dreie rundt. Denne debatten er på overtid. Hvordan havnet vi egentlig her – hvor tjenestene og teknologien vi er blitt avhengig av jobber for å bryte ned vår selvkontroll, samtidig som vi ganske så blindt aksepterer alle teknologiske nyvinninger som noe positivt? Det er på tide å hente inn igjen de humanistiske perspektivene fra samfunnsdebattens periferi. Vi kan og bør sette krav til vår teknologiske fremtid.
Line Horgen Thorstad,
Oslo, april 2024.