Line skriver lørdag i klassekampen . Teksten handler om hvilke perspektiver som forsvinner med SOME.
https://klassekampen.no/utgave/2022-09-24/i-speilsalen
En lengre versjon kan leses her:
Denne ukens debatt er preget av medisinsk estetikk. Og kvinnehelse. Jeg tror den voldsomme debatten er et viktig signal. Klinikken blir symbolet på en verden som inneholder så mange speil at man ikke får fri. Menn og kvinner i alle aldre må ta stilling til sitt egen utseende. Ofte, og brutalt ærlig. Det er en verden der menneskelivet er i ferd med å endre perspektiv.
Instagram, TikTok, Facebook tvinger deg til å vurdere deg selv som ett objekt andre skal se. Uansett hvor mye makt du har til å presentere ett bilde, må du gjøre det med vissheten om at andre skal se, og dømme det. Du får objektive målestokker på markedsverdien til produktet deg. Det er spillereglene du ikke kommer utenom.
Livet forandres når skjermen blir linsen vi ser verden igjennom. Ikke bare når vi er på mobilen. Men når vi tar oss i å tenke at dette hadde vært ett bra Instagram innlegg, eller dette hadde blitt en morsom story. Når valgene og verdiene legges på ettersom hvordan andre ville sett det. De sosiale mediene gir oss en helt annen mulighet til å mikrokontrollere livene våre. Jeg er redd for hva det betyr for vår opplevelse av egen identitet. Og vår egenverdi.
Hvor mye av vårt eget selvbilde flytter over i mobilen? Og hvor mye trener vi oss opp i å forstå annerkjennelse og vennskap som hjerter, kommentarer og følgere? Objektive, målbare ting som vi aldri kan ha en privilegert tilgang til. Som aldri kan beskyttes fra dømmende blikk.
Det som er vakkert med nære venner, er at det er ingen som er venner som dere. Det er ikke mulig å beskrive det med tall eller symboler, og så sammenligne det med resten av verden. Vennskapet sitter fast i båndet deres. Det er ikke tilfelle på sosiale medier.
Tinder er et interessant eksempel. Det er begrenset hva som får plass i en slik profil. Det som ikke får plass er vakker latter, eller tålmodig stemme. Slik får bilder og utseende monopol når man skal dømme noen. Fordi det er det eneste som finnes på Tinder, er det det eneste man kan selge seg på. Hva skjer med samfunnet om vi lar et selskap definere rammene for attråverdighet?
Facebook innførte ikke «like» knappen for å være grei. Facebook gjorde det fordi de skjønte at det gjorde plattformen dere mer populær. Oppfinneren har senere beskrevet den som «psuedo-nytelse». Falsk annerkjennelse som fortrenger noe vi virkelig trenger.
Teknologien åpner mange dører, men den lukker også noen viktige.
Spørsmålet er ikke om det er greit om de nye åpnes, spørsmålet er om det er greit at de gamle lukkes. Her må vi som samfunn ta ansvar. Selskapene er ikke nøytrale aktører, og vi må slutte og behandle dem som verktøy som kan brukes eller misbrukes. Noe er fundamentalt galt.
Når selskaper utnytter dype menneskelige behov for annerkjennelse, for å beholde oppmerksomheten din litt til, så de kan selge personverndataen din og vise deg mer reklame må vi ta affære. Reklamebransjen har blitt en del av våre vennskap, våre samtaler og vår egen identitet. Men kanskje oppmerksomheten din, følelsene dine, eller selvbildet ditt ikke skulle vært til salgs?
Likevel er det er en markedsplass der mange, også unge er hver dag. En markedsplass som tilsynelatende utvikler seg i en mer inkluderende og progressiv retning. Vi kommer nærmere ett sted der idealet ikke lenger er så trangt. Men problemet gjenoppstår, Instagram sine algoritmer har fortsatt kun plass til bilde av deg. Ikke til ditt perspektiv på verden.
For å være et autonomt menneske må du være den du vil være, ikke den du vil andre skal se. Det er ikke mulig i en verden som er laget for at du skal bli sett og dømt. Man kan ikke dele deg med hele verden. Da forsvinner poenget. Ditt perspektiv kommer innenfra. Fra samtalene du har med dine medmennesker. På hvordan du ser verden, ikke hvordan verden ser deg. En bildeserie kan aldri erstatte ditt liv. Problemet er at bildeserien kan fortrenge ditt liv.
Når vi lar verden se oss, reduserer vi oss selv til den som blir sett og observert. Det er ikke det autonome mennesket. Og det er ikke noe vi bør utsette unge mennesker for. Vi må ikke glemme at vi først og fremst er den som ser andre. Det er en dør som ikke må lukkes. Skjønnhet kommer an på øyet som ser. Og det skal helst være deg.