Line skriver om teknologisk valgfrihet i søndagens Aftenposten.
Teksten kan også leses her:
Vi kan ikke velge vekk smarttelefonen. Det er ikke ekte valgfrihet.
Hvorfor klarer vi ikke å slutte å skrolle? Allerede før du rekker å pusse tennene om morgenen, er du under press. Og med smarttelefonen følger kravet om å alltid være tilgjengelig.
Det betyr ikke at du har lite viljestyrke. Det betyr at du i realiteten ikke har ekte valgfrihet. Dette mener jeg vi må ta på alvor.
De digitale mediene utfordrer vår vilje, tid og identitet. Du er ikke bare brukeren av de digitale mediene. Din oppmerksomhet er råvaren som algoritmene omdanner til informasjon, og selger videre til de ekte forbrukerne.
Det er ikke ondskap. Det er bare et klart økonomisk incentiv til å holde deg pålogget, men ingen grunn til å beskytte dine interesser. Og vil du egentlig ha et liv brukt på internett?
Ett liv på Instagram er begrenset av kildekoden, og en profilside kan ikke romme en hel person. Dette er ikke et problem i seg selv, bare ett av mange speilbilder for din identitet.
Men hva når speilene dukker opp over alt?
Vanskelig å velge bort
For problemet oppstår når det er vanskelig å velge bort de digitale mediene. Jeg bruker ikke smarttelefon til vanlig, og det er latterlig upraktisk. Stadig flere tjenester, som kelnere(!), billetter, adgangskort og parkeringsbillett flytter over til appenes verden.
For ikke å glemme hvor sær en blir av å ikke ha smarttelefon.
For dagens ungdommer er sosiale medier middagsselskapet du må delta i for å henge med i tiden. Og dette «middagsselskapet» tar aldri slutt.
Vi lever i et samfunn som krever kontinuerlig digital nærhet. Man planlegger ikke møter en dag eller to i forveien, man planlegger i det man går ut døren, og omstrukturer gjerne fem ganger på veien. Om du ikke skulle ha med deg telefon, kan du ende opp avstumpet på feil destinasjon.
For høy pris?
Fleksibilitet er praktisk, men er prisen for høy? Går vi mot en tid der du ikke er et helt menneske uten smarttelefon? Hva gjør det med vår oppmerksomhet, identitet, tid og vilje?https://acdn.adnxs-simple.com/ast/safeframe/static/0.41.0/html/safeframe-v2.html
Det virker som om det er helt greit å ikke ta hensyn til de som velger noe annet. Men det er den eneste måten jeg beholder noe av min frihet. For teknologi er mer enn bare et verktøy. Teknologien påvirker oss til å valg vi ikke vet om blir våre egne. Den risikoen er jeg ikke villig til å ta.
Jeg kan ikke velge å bruke teknologi slik jeg ønsker. Jeg kan bare avstå fra den. For å slippe unna en verden av forvridde speilbilder kan du til slutt ikke gjøre annet enn å lukke øynene. Det er et ultimatum, ikke valgfrihet.
Og det kulturelle presset blir forsterket av hvordan algoritmene er bygget opp. Om du har en smarttelefon med dekning, er all verdens distraksjon ett tastetrykk unna. Det krever konstant tilførsel av viljestyrke å holde den i sjakk, selv før du må inn for å sjekke en melding eller arrangement. Og sjekke må du.
For teknologien utnytter følelsen av FOMO (Fear of missing out). Et eksempel er «streak» på Snapchat. De opprettholdes ved å sende en melding eller snap frem og tilbake hver dag. Dermed må du sjekke appen hver dag for å bevise for vennene dine at du bryr deg.
Er dette greit å tillate i en app som retter seg mot unge?
Et paradoks
Paradokset er at teknologien som skulle gi deg tilgang på verden, tar den ekte verden ifra deg. Vi er påtvunget en viljekamp om tid og interesser, i tillegg til et ubønnhørlig krav om tilgjengelighet.
Det kan ikke løses på individnivå, ettersom problemet oppstår på samfunnsnivå. Vi trenger holdningsendringer og mer regulering, særlig for å beskytte unge.https://acdn.adnxs-simple.com/ast/safeframe/static/0.41.0/html/safeframe-v2.html
Det er utilgivelig å utvikle et samfunn som gjør oss avhengig av teknologi, uten å utvikle ressursene som skal beskytte våre interesser i møte med dem.
Vi trenger teknologisk valgfrihet.